Det var med stor sorg vi mottok meldingen om Alf-Cato Gaaseruds bortgang. Han døde natt til fredag 24. september 2010, 74 år gammel. Det kom overraskende på de fleste av oss, selv om han i mange år hadde slitt med helseplager.

Han ble ansatt i MA på nyåret 1990 som MAs tredje direktør. Rett før jul 1998 ble Alf-Cato syk og ble sykmeldt i en lengre periode, og sluttet i MA i 2002, hvor han de to siste årene hadde jobbet som rådgiver.

Vi hadde gleden av å møte Alf-Cato ved flere anledninger de siste årene. Da var det en mann med et godt varmt smil som møtte oss, og det ble en hyggelig samtale til begge parters glede. Han var alltid nysgjerrig og interessert i det som skjedde i MA. Både de ting som vi jobbet tungt med og de ting som vi lyktes med. Da kunne det hende han kom med gode råd og innspill.  Disse samtalene med Alf-Cato blir nå fine og gode minner.

Det var en meget erfaren og lojal organisasjonsmann MA fikk da Alf-Cato ble ansatt. Han var den som lyttet oppmerksom til tillitsvalgte og til sine medarbeidere og merket seg hva de hadde å si. Han trakk så sine konklusjoner ut fra det han hørte og hadde lest, omformet de til vedtak, og sørget videre for å få vedtakene gjennomført.

Alf-Cato uttalte i et intervju på midten av nittitallet:

- ”Arbeidet for økt trafikksikkerhet er et langsiktig og meget sammensatt arbeid, et arbeid med mange aktører der et kreves at man spiller på lag. Det finnes ikke noe enkelttiltak som løser trafikksikkerhetsproblemene. Det er et bredt spekter av aktiviteter som må til, og det er viktig at de forskjellige aktørene arbeider med det de har størst forutsetning for og er mest interessert i”.

Han uttaler dette midt i den perioden han og MA intenst arbeidet for å få ned ulykkestallene i trafikken, med krav om nedsatt promillegrense. Vi i MA liker å ta æren for innføringen av 0,2-grensen. Mye av den æren skal Alf-Cato ha, gjennom bl.a. sine diplomatiske evner. Han var ikke den som ropte høyt, men argumenterte og påvirket i rolige samtaler. Han og MA nådde målet i 2001.

Alf-Cato var ikke den som støyet mest i korridorene på MA-kontoret. For han var det ikke nødvendig å heve røsten.  Men gjennom sitt lune vesen og den måten å samtale på skapte han tillit i medarbeiderstaben. Vi ble hørt, vi fikk begrunne, men det betydde ikke alltid at vi fikk det som vi ville.  Men vi fikk alltid vite hvorfor han gikk for andre løsninger.

En av de gode morsomme ting noen av oss i MA-staben husker er en junidag i 1999 på Gjøvik, hvor vi egentlig var invitert for å feire Hannes fødselsdag, men hvor det da for mange av gjestene ble avslørt at Hanne og Alf-Cato hadde giftet seg, dagen før! Både Alf-Catos og Hannes smil var meget brede, og jubelen stod i taket. Hanne hadde allerede vært og ble i årene fram til hans bortgang en meget viktig støtte.

Vi vil savne Alf-Cato. Han brydde seg om oss på sin måte. Det gjorde godt.

Alf-Cato vil bli husket i mange sammenhenger. Men vi i MA setter pris på at han er en del av MAs historie også.

Vi lyser fred over hans minne.


Terje Tørring

<< Forrige		Neste >>