Hvordan forholder vi oss til at den helt usannsynlige muligheten for at en oljekatastrofe til havs kan finne sted. Med referanse til de enorme konsekvensene oljeutslippene i Mexicogulfen skaper, gjør redaktør Hans-Erik Hansen seg tanker om hvordan vi blir overrasket når skadevirkningene kommer og blir en malurt i overflodsbegeret vi drikker av til daglig.

Usannsynlighetsberegning

 Oljen flommer mange steder i verden. Her i Norge har vi i en generasjon latt det flomme slik at gullkistene våre er stappende fulle. Det er stort sett fryd og gammen for alle og enhver. Her hjemme har vi unngått skadevirkninger som det er noe særlig å bry seg om. Hittil. For alt kan ha sin pris.

 I Mexicogulfen flommer det også av olje for tiden. Der har den imidlertid ikke gått i sine rette baner for oljeselskapet, myndighetene og befolkningen. Og økosystemene. Fra en banal teknisk feil på en oljeplattform og mulighetene for noen dagers utslipp, har det blitt måneders endeløs miljøkatastrofe rett i fanget på verdens mest oljekonsumerende nasjon.

 Utslippet må stoppes! Men det kan virke som om det råder hjelpeløshet på flere plan. Oljeselskapet har slitt. Myndighetene har vært maktesløse. Presidenten prøvde å beordre seg vekk fra saken. Og det har vært offentlige høringer.

Allerede mens oljen flommet ble ansvaret plassert på enkeltpersoner. Heller enn å stille spørsmål ved hvordan vår verden skal tilnærme seg risikable prosjekter som oljeutvinning til havs tross alt er, ble det en personforfølgelse. Heller enn å stille spørsmål ved hvordan vi har bygd opp systemet for å få billig drivstoff i tanken, vil man så gjerne plassere skylden på noen få. Slik det også har blitt gjort i andre stor spørsmål, som for eksempel krig og fred. Selv om ansvaret i bunn og grunn ligger hos alle.

Oljeekspertene må selvsagt ha regnet på sannsynligheten for at et oljeutslipp skal skje. Og de har sikkert rett i at muligheten er 0,000..…01. Men likevel er det akkurat denne brøkdelen som slo til i Mexicogulfen. Denne ørlille muligheten med enorme konsekvenser. I statistikk er det imidlertid slik at når denne mikroskopiske sjansen har slått til en gang, er den ikke ”brukt opp”. Det er ikke slik at Mexico-utslippet gjør at det vil gå hundrevis eller tusenvis av år før neste katastrofe oppstår. Det blir som med sjansen for å vinne i Lotto. Den er uhyre liten, men når du har vunnet en gang, har du akkurat like stor mulighet igjen uken etter. Slik er det også med ulykker.

 Alt har sin pris. Det er bare dette vi - altså samfunnet - skal være klar over. Vi tar en kalkulert risiko i avveiningen mellom gevinst og negative følger. Vi må derfor innse at vi ikke kan høste billig og deretter virke overraskete når konsekvensene kommer kastet over oss. Slik som i Mexicogulfen.

Fortsatt god sommer og badesesong.

Hans-Erik Hansen