Klimaproblematikken og den store klimakonferansen er borte fra overskriftene. Ikke før hadde kameraene blitt slått av fra pratet i København, så var mediebildet atter tilbake til normalen. De mer jordnære og dagsaktuelle sakene råder igjen grunnen. Det er - som vi tidligere har prøvd å antyde – ikke noen stor overraskelse, skriver redaktør H-E Hansen i sin lederartikkel i nummer 1 2010 av Motorføreren.

Klimaproblematikken og den store klimakonferansen er borte fra overskriftene. Ikke før hadde kameraene blitt slått av fra pratet i København, så var mediebildet atter tilbake til normalen. De mer jordnære og dagsaktuelle sakene råder igjen grunnen. Det er - som vi tidligere har prøvd å antyde – ikke noen stor overraskelse.

Vi er tilbake til den banale virkeligheten:
- Klimakrise? Oppvarming? Kom ikke her. Vi har jo den kaldeste vinteren på lenge. Men sannheten er at sprengkulden i enkelte deler av landet fort tok over i medienes overskrifter. Og med vinterkulden oppsto det spesielle problemer. Plutselig kom det krisealarm fra Bergen, der konsentrasjonen av luftforurensning satte europarekord. Liv og helse sto på spill. Da opplevde vi en handlekraft som får verdensdemokratiets fallitt i København til å stå i grell kontrast. Den norske regjeringen gikk umiddelbart i krisemøte, og kommunemyndighetene i vestlandsbyen innførte over natten strenge begrensninger på bilbruken. Den skulle halveres!

Det ble trukket frem at dieselbiler i stor grad bidro til problemet, med forurensning av partikler og andre uhumskheter. De finnes i større grad i diesel enn i bensin.

Norske myndigheter har lagd et ”klimavennlig” avgiftssystem for biler de siste årene. CO2 er et avgjørende element i avgiftene. Man vil redusere utslippene av gassen for å redde verden på lengre sikt. Dieselbiler har, forenklet sagt, relativt mindre utslipp av CO2 enn bensinbiler. Altså har myndighetene favorisert dieselbiler. Og folket har fulgt ”oppfordringen” og handlet privatøkonomisk på lavere avgift og rimeligere drivstoff. Andelen dieselbiler har økt kraftig. Det er slik lærebøkene sier at avgifter skal brukes: For å styre samfunnsutviklingen.

Andre avgasser og forurensning har ikke gitt utslag i avgiftsregnestykket. Men hva skal man gjøre når pendelen har slått så langt ut på dieselsiden at det utgjør et uttalt problem? Endre engangsavgiftene enda en gang? Differensiere mellom bensin og diesel ved økte miljøavgifter på diesel? Det spørs om ikke majoriteten som har latt seg lede til nye dieselbiler de siste årene vil føle seg snytt.

Så ikke forvent noen stabilitet i avgiftspolitikken over tid. Her er det ikke langsiktig bærekraft i polarissmeltingens tidsperspektiv som styrer, men at skattekistene ganske riktig må fylles fra budsjettår til budsjettår. Ikke tro at for eksempel de miljøsnille skal være blant de heldig utvalgte i uoverskuelig tid. For eksempel bør man nok kjøpe elbil nå for å høste privilegiene! Når det blir mer enn et par tusen av dem på veien vil det bli klinket til med avgifter, og du kan bare glemme å parkere gratis eller få kjøre i kollektivfeltet.

Grunnreglene om økonomisk atferd gjør seg gjeldende: Vi mennesker foretrekker et gode nå heller enn i fremtiden, og vi vil helst ha mer fremfor mindre. Helt etter læreboken.

Hans-Erik Hansen
Redaktør